Norge for Jesus © 2010

 

 

 

post@norgeforjesus.no

 

 

 

 

 Forside                                      TILBEDELSE                        Frelse   Forbønn  

 

 

 Innholdsfortegnelse

 

Klippet fra D.L.Moody`s bok: "Seirende bønn".

 

Tilbedelse er blitt definert som en handling der man gir Gud ære, aktelse og kjærlighet. At det er viktig å kome frem for Gud i en slik ånd, sier seg selv. Derfor er det mange oppfordringer i Skriften om å ære Gud i tilbedelse.

Pastor Newman Hall skriver i sitt verk om Herrens bønn: "Menneskets tilbedelse kan karakteriseres som selviskhet, hvis den ikke er knyttet til åpenbaring. Enten kommer vi til Gud for å takke ham for de velsignelser han allerede har gitt oss, eller også for å be ham om ytterligere velsignelser: Mat, klær, helse, trygghet, komfort.

Som Jakob i Betel har vi en tendens til å knytte tilbedelsen av Gud til mat og drikke og hva vi skal kle oss med. Denne formen for bønn, der selviskheten som regel dominerer bildet, møter man ikke bare i falske systemer, men også i mange av de bekjennende kristnes bønner. Våre bønner er som de partiske ryttere, som red en vei mens de så en annen. Vi synes å gå i retning mot Gud, men i stedet er vi opptatt med oss selv. Det kan være grunnen til at vi mange ganger sender våre bønner ut som ravnen fra Noahs ark. De komer aldri tilbake. Men når vi ærer Gud og lar det være kjernen i vår bønn, går de ut som duen og komer tilbake til oss med en frisk oljekvist."

La meg få henvise til et avsnitt i Daniels profetier. Han var en bønnens mann. Hans bønner førte til at himelens velsignelser kom over ham selv og hans folk. Han sier: "Da vendte jeg mitt ansikt til Gud Herren for å søke ham med bønn og ydmyke begjæringer, med faste i sekk og aske. Jeg bad til Herren min Gud og bekjente og sa: Å Herre! Du store og forferdelige Gud, som holder din pakt og bevarer miskunn mot dem som elsker deg og holder dine bud!" (9,3-4).

Det jeg særlig vil vende oppmerksomheten mot, uttrykkes i disse ordene: "Du store og forferdelige Gud."

Daniel inntok en rett stilling overfor Gud. Han krøp ned i støvet. Han satte Gud på rett plass.

Det var da Abraham lå på sitt ansikt, utstrakt for Gud, at Gud talte til ham. Gud er hellig, vi er syndige.

Brooks, den store puritaneren fra gammel tid, skriver: "Den som virkelig er hellig, blir sterkt opptatt av å beundre Guds hellighet. Vanhellige mennesker kan bli opptatt av andre sider av Guds vesen. Bare hellige mennesker blir opptatt av hans hellighet. Jo mer hellig man er, jo dypere blir man betatt av dette. For de hellige engler er Guds hellighet den funklende diamanten i herlighetens ring. Men vanhellige mennesker blir aldri opptatt av dette. Intet forskrekker synderen så sterkt som talen om Guds hellighet.

Det er som håndskriften på veggen. Intet får synderens hode og hjerte til å verke mer enn en preken om Den Hellige. Intet griper, intet forskrekker vanhellige mennesker som budskapet om Guds hellighet. Men for hellige sjeler er det ingenting som tilfredstiller hjertet mer, intet som gjør dem mer fornøyd, ingenting som gleder dem mer, enn herligheten i Guds hellighet".

Når vi kommer fram for Gud, skal vi opphøye og ære hans navn.

Vi finner det samme i Jesaja 6,1-3: "I det året da kong Ussia døde, så jeg Herren sitte på en høy, opphøyet trone, og slepet av hans kåpe fylte templet. Serafer stod omkring ham. Seks vinger hadde hver. Med to dekket han ansiktet, med to dekket han føttene, og med to fløy han. Og den ene ropte til den andre og sa: Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud! All jorden er full av hans herlighet.

 

NØDVENDIG Å KJENNE GUDS HELLIGHET

Når vi betrakter Guds hellighet, skal vi opphøye og tilbe ham. Moses måtte lære denne leksen. Gud sa at han skulle ta av seg skoene, for stedet han sto på, var hellig grunn.

Når vi hører mennesker snakke om at de er hellige, og de taler om sin hellighet, taler de i virkeligheten nedsettende om Guds hellighet. Det er hans hellighet vi skal tenke på og tale om. Gjør vi det, vil vi kaste oss i støvet for ham.

Du husker hvordan det var med Peter? Da Kristus presenterte seg for ham, sa Peter: "Gå fra meg, jeg er en syndig mann." Synet av Gud er nok til å vise oss hans hellighet og vår mangel på hellighet.

Vi finner at også Job måtte lære den samme leksen. "Da svarte Job Herren og sa: Nei,jeg er for liten. Hva skulle jeg svare deg? Jeg legger min hånd på min munn". (39,36-37).

Når man hører Job diskutere med sine venner, kan man jo tro at han er en av de helligste menn som har levd på jorden. Han var øyne for den blinde og føtter for den lamme, han mettet de sultne og kledde de nakne. For  en fin mann han var. Men det var bare jeg, jeg, jeg! Til slutt sa Gud til ham: "Bind opp om deg som en mann! Jeg vil spørre deg, og du skal svare meg."

Da Gud åpenbarte seg, forandret Job språk. Han så sin egen urenhet og Guds renhet. Han sa: "Bare det rykte meldte, hadde jeg hørt om deg, men nå har mitt øye sett deg. Derfor kaller jeg alt tilbake og angrer i støv og aske". (42,5-6).

Det samme gjentar seg med dem som kom til Herren da han var her på jorden. De som søkte hans hjelp og velsignelse, oppdaget snart at han stod høyt over dem.

Offiseren som vi leser om i Matteus 8, sa: "Herre, jeg er ikke verdig til at du skal gå under mitt tak." Jairus tilbad ham da og la frem sitt ønske. Den spedalske i Markus` evangelium knelte for ham. Mannen som var full av spedalskhet, falt på sitt ansikt da han fikk se Jesus.

Og den elskede disippel sier: "Vi så hans herlighet, en herlighet som den enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet."

Uansett hvor nært de ble knyttet til ham, æret og opphøyet de ham.

Vismannen sier: "Vær ikke for snar med din munn, og la ikke ditt hjerte forhaste seg med å bære frem et ord for Guds åsyn! For Gud er i himmelen og du på jorden, la derfor dine ord være få!" (Pred 5,1).

Hvis vi ønsker å leve et høyere liv og kjenne noe av Guds hellighet og renhet, trenger vi først og fremst å komme i kontakt med ham, så han kan åpenbare seg for oss. Da finner vi vår plass hos ham som dem vi leser om i gammel tid. Vi skal hellige hans navn, slik Mesteren lærte sine disipler, da han sa: "Helliget vorde ditt navn."

Når jeg tenker på hvor uærbødig vi er overfor den levende Gud i vår tid, synes det meg som om vi lever i en ond tid.

La oss som kristne gi Gud hans rette plass når vi kommer for hans åsyn. "La oss være takknemlige og derved tjene Gud til hans behag, med blygsel og ærefrykt. For vår Gud er en fortærende ild" (Hebr 12,28-29).

 

 

Samfunn med Gud i bønn åpenbarer ting vi ellers ikke ville vite.