Bibelen åpenbarer mennesket som en helhet skapt av Gud, samtidig som den tydelig viser at vi består av ånd, sjel og kropp. Apostelen Paulus ber slik:«Må han, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres ånd, sjel og kropp må bli bevart uskadet, så dere ikke kan klandres for noe når vår Herre Jesus Kristus kommer» (1. Tessaloniker 5,23). Disse ordene gir ikke rom for spekulasjon, men peker på en gudgitt orden der alle tre delene hører sammen, samtidig som de har ulike funksjoner og behov.
Menneskets ånd er den delen av oss som er skapt for fellesskap med Gud. Det var ved ånden Gud blåste livets ånde inn i mennesket (1. Mosebok 2,7). Ånden er vårt innerste menneske, stedet der Gud taler, leder og vitner. Før frelsen beskriver Bibelen mennesket som åndelig dødt, adskilt fra Gud på grunn av synden (Efeserne 2,1). Ved frelsen skjer det et virkelig og dyptgripende verk: Ånden blir gjort levende. «Det som er født av kjøtt, er kjøtt, men det som er født av Ånden, er ånd» (Johannes 3,6). Når vi tar imot Kristus, blir vi født på ny ved Den Hellige Ånd, og Guds Ånd tar bolig i oss (Romerne 8,10–11). Vår ånd blir forenet med Herren, slik det står skrevet: «Den som holder seg til Herren, er én ånd med ham» (1. Korinterbrev 6,17). Dette er ikke først og fremst en følelse, men en åndelig virkelighet som bærer hele vårt nye liv.
Sjelen er området for vår personlighet, våre tanker, følelser og vilje. Det er her vi erfarer livets kamper, gleder, smerter og valg. Bibelen taler ofte om sjelen som noe som kan være urolig, nedbøyd eller fylt av håp. David sier: «Hvorfor er du tynget av sorg min sjel, hvorfor er du urolig? ..» (Salme 42,6). Ved frelsen blir sjelen ikke ferdig forvandlet på én gang, men settes inn i en prosess der Guds ord og Ånd virker fornyelse. Paulus formaner: «Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne» (Romerne 12,2). Sjelen trenger daglig renselse, rettledning og helbredelse. Guds ord har en særlig virkning her: «For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og bein, og dømmer hjertets tanker og planer» (Hebreerne 4,12). Sjelen læres opp til å underordne seg det livet som er født i ånden.
Kroppen er vår fysiske del, skapt av Gud og erklært godt i skapelsen. Bibelen forakter ikke kroppen, men løfter den fram som noe Gud har omsorg for. Ved frelsen blir også kroppen inkludert i Guds frelsesverk. «Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i dere, og som er fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv» (1. Korinterbrev 6,19). Vi tilhører ikke lenger oss selv, men er kjøpt med en pris. Derfor kalles vi til å ære Gud med våre kropper. Dette gir både en åndelig og praktisk retning for livet: hvordan vi lever, hva vi fyller oss med, og hvordan vi forvalter kroppen i hverdagen har betydning. Samtidig vet vi at kroppen fortsatt er forgjengelig. Vi bærer frelsen i leirkar (2. Korinterbrev 4,7), og venter på forløsningen av vårt legeme (Romerne 8,23).
Når et menneske dør, skiller Bibelen klart mellom disse delene. Legemet vender tilbake til jorden, slik det står skrevet: «Støvet vender tilbake til jorden som det var, og ånden vender tilbake til Gud som gav den» (Forkynneren 12,7). For den som er i Kristus, er døden ikke et tap av fellesskap med Gud. Paulus uttrykker det slik: «Vi er ved godt mot og vil heller flytte bort fra legemet og være hjemme hos Herren» (2. Korinterbrev 5,8). Sjelen og ånden er i Herrens nærvær, mens legemet hviler i håpet om oppstandelsen. Bibelen lover en kommende oppstandelse der legemet skal forvandles og ikles uforgjengelighet (1. Korinterbrev 15,42–44). Det er dette håpet som fullender frelsen.
Å leve som et kristent menneske innebærer derfor å ta hele mennesket på alvor. Vi er kalt til å leve i Ånden, la sjelen fornyes ved sannheten, og bruke legemet som et redskap for rettferdighet. Paulus formaner: «Bær fram legemene deres som et levende og hellig offer, til Guds behag» (Romerne 12,1). Dette skjer ikke ved egen kraft, men ved at Guds liv får virke i oss dag for dag. Når ånden får lede, finner sjelen hvile, og legemet får tjene i lydighet.
Alt dette hviler i Guds nåde. Han som har begynt den gode gjerning i oss, vil også fullføre den (Filipperne 1,6). Vi lever i forventning, ikke til vår egen fullkommenhet her og nå, men til den dagen da hele mennesket – ånd, sjel og legeme – fullt og helt skal stå gjenløst fram for Herren, til Hans ære.
