«Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret. Men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom (Jesaja 53,4–5).
Når jeg leser disse ordene, opplever jeg at jeg står på hellig grunn. Det er noe dypt og hellig i dem. De åpner et vindu inn i Guds frelsesplan, og de viser oss ikke bare hva Messias skulle gjøre, men også hvordan menneskehjertet ofte misforstår Ham. Profeten beskriver en Frelser som ikke kommer med ytre glans, men med et kors. Ikke med triumf slik verden tenker, men med en kjærlighet som bærer.
Når det står: «Men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig», beskriver det hvordan mennesker så på Jesus da Han led.
De som sto rundt korset tolket lidelsen som et tegn på at Gud hadde forkastet Ham. Slik har mennesker ofte tenkt: Den som lider, må ha gjort noe galt, og Gud må straffe ham. Vi ser dette mønsteret også i Jobs bok, der vennene feilaktig konkluderer med at Job må ha syndet siden han lider (Job 4,7–8). Og vi ser det ved korset, der Jesus blir hånet: «Han stolte på Gud; la Gud fri ham ut nå, om han har ham kjær» (Matteus 27,43).
Men sannheten er motsatt. Han var ikke forlatt fordi Han var skyldig, nei, Han bar skyld som ikke var Hans. Menneskene tolket korset feil, men himmelen visste hva som skjedde.
Når teksten sier: «Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger», rammer det meg personlig. Her ligger evangeliets hjerte. Våre overtredelser handler om at vi har brutt Guds gode vilje, bommet på målet og gått våre egne veier.
Våre misgjerninger peker enda dypere, ikke bare på handlinger, men på den indre skjevheten i oss etter syndefallet. Jesaja sier senere: «Vi fòr alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei. Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham» (Jesaja 53,6). Det betyr at Jesu lidelse ikke var en tilfeldig tragedie, men stedfortredende kjærlighet.
Det nye testamentet sier det samme tydelig: «På sin egen kropp bar han våre synder opp på treet, så vi skulle dø bort fra syndene og leve for rettferdigheten. Ved hans sår ble dere helbredet» (1. Peter 2,24). Og: «Han som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle bli rettferdige for Gud» (2. Korinterbrev 5,21).
Når det står: «Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred», forstår jeg at dette handler om forsoning. Straffen er ikke bare følelsen av skam, men den virkelige konsekvensen av synd: brutt fellesskap med Gud, dom og død.
Bibelen sier: «Syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre» (Romerne 6,23), og «for alle har syndet og mangler Guds herlighet» (Romerne 3,23). Men Gud stanser ikke ved diagnosen. Han gir oss en frelser. «Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere» (Romerne 5,8).
Den freden Jesaja taler om, er først og fremst fred med Gud, et gjenopprettet forhold. Paulus sier: «Da vi altså er blitt rettferdige av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus» (Romerne 5,1). Denne freden er ikke alltid lik ro i følelsene, men den er et nytt ståsted. Vi er forsonet. Vi er mottatt. Vi er ikke lenger Guds fiender, men Hans barn (Johannes 1,12; Romerne 8,15–16).
Og så står det: «Ved hans sår har vi fått legedom.»
Når jeg leser dette, vet jeg at Bibelen taler både om indre og ytre legedom. Det rommer tilgivelse, gjenopprettelse, helbredelse av knuste hjerter, og også Guds kraft til å helbrede kropp. Jesus bar vår synd, og Han møtte menneskers sykdommer med barmhjertighet.
Evangeliene forteller at Jesus helbredet mange, og Matteus knytter dette direkte til Jesaja: «Dette skjedde for at det skulle bli oppfylt som er talt ved profeten Jesaja: Han tok på seg våre plager og bar våre sykdommer» (Matteus 8,16–17).
Samtidig vet vi at den fulle gjenopprettelsen av alt, også kroppen, får sin endelige oppfyllelse i oppstandelsen og i det kommende riket, der «døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte» (Åpenbaringen 21,4). Derfor kan vi tro for helbredelse her og nå, og samtidig hvile i at Gud bærer oss også når helbredelsen drøyer eller ikke skjer slik vi håper.
Jeg vet at mange av oss kjenner på smerten i dette. Hvis dette er sant, hvorfor opplever vi da ikke alltid denne freden og denne legedomen? Bibelen skjuler ikke at Guds barn går gjennom dype daler. David roper: «Hvorfor er du tynget av sorg min sjel, hvorfor er du urolig? Enda en gang skal jeg prise ham, min frelser og Gud» (Salme 42,6).
Paulus beskriver angst, press og «Vi er alltid presset, men ikke knekket, vi er rådville, men ikke rådløse, forfulgt, men ikke forlatt, slått ned men ikke slått i hjel» (2. Korintyerbrev 4,8–9), og han forteller om en «torn i kjødet» som ikke ble tatt bort selv om han ba (2. Korinterbrev 12,7–9). Timoteus hadde også kroppslige plager, og Paulus gir ham råd, ikke en rask løsning (1. Timoteus 5,23). Dette betyr ikke at Jesaja 53 er uvirkelig. Det betyr at Guds løfter må forstås slik Bibelen selv forklarer dem. Fred med Gud er en gave vi kan eie, selv når følelsene svinger. Helbredelse er noe vi frimodig kan be om, men som Gud i sin visdom noen ganger gir på andre måter enn vi ser for oss.
Når freden ikke kjennes, kan det handle om sår, traumer, bekymring, fordømmelse, utmattelse, eller at vi bærer for mye alene.
Jesus sier ikke at vi aldri skal kjenne ufred, men: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile» (Matteus 11,28). Og Paulus sier at Guds fred kan «bevare» hjertet, midt i kampen, når vi legger alt frem for Gud i bønn. “Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus” (Filipperne 4,6–7).
Jeg opplever at dette begynner med å komme til Jesus i sannhet. Ikke med en fasade, men med livet slik det er. Å ta imot handler dypest sett om troens åpne hender, å hvile i at Jesus virkelig gjorde dette for meg, og for oss. «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet (Johannes 5,24). «Men alle som tok imot ham,dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn» (Johannes 1,12).
Når det gjelder freden, er det godt for meg å si det enkelt i bønn: Herre, jeg tar imot forsoningen. Jeg takker deg for at jeg har fred med Gud ved Jesu blod. Bibelen sier: «I ham har vi friheten, kjøpt med hans blod, tilgivelse for syndene. Så rik er Guds nåde» (Efeserne 1,7). «og ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset (Kolosserne 1,20). Når tankene anklager, minner vi hverandre om dette: «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus» (Romerne 8,1). Dette er ikke magi, men en daglig øvelse i å la sannheten få siste ord.
Når det gjelder legedom, kaller bibelen oss både til frimodighet og til overgivelse. Vi kan be konkret og med forventning, fordi Gud er god og Jesus er den samme: «Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid» (Hebreerne 13,8). Jesus sier: «Be, så skal dere få» (Matteus 7,7), og Jakob sier: «Er noen blant dere syke? Han skal kalle til seg menighetens eldste, og de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn. Da skal troens bønn redde den syke, og Herren skal reise ham opp. Har han gjort synder, skal han få dem tilgitt. (Jak 5,14–15). Samtidig lærer Jesus oss også å be: «Far, om du vil, så ta dette begeret fra meg! Men la ikke min vilje skje, men din!» (Lukas 22,42).
Dette er ikke resignasjon, men tillit. Vi kan be: Far, du ser hele bildet, jeg ber om helbredelse, og jeg overgir meg til din visdom og din kjærlighet.
Dette er alltid gjeldende i våre liv, i den forstand at Jesu verk aldri mister sin kraft. Forsoningen står fast, tilgivelsen står fast, adgangen til Gud står fast og Guds nærvær står fast.
«Er vi troløse,så er han trofast, for han kan ikke fornekte seg selv.» (2 Timoteus 2,13).
Samtidig kan vår erfaring variere. Freden kan kjennes sterk eller svak. Helbredelsen kan komme nå, gradvis, eller fullt ut i oppstandelsen. Likevel er det sant at Gud allerede har begynt gjenopprettelsen i oss.
Noen ganger viser legedom seg først som styrke til å bære, et lys i mørket, en ny evne til å håpe, eller en kjærlighet som ikke slukner. Paulus fikk ikke fjernet sin torn, men han fikk et ord som bar ham: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet» (2. Korinterbrev 12,9). Også dette er legedom, ikke alltid slik vi ønsker, men slik Gud i sin omsorg holder oss fast.
Dersom dette ikke kjennes som en realitet i livet vårt akkurat nå, får vi likevel holde oss nær til korset. Vi trekker oss ikke unna fordi vi ikke føler oss verdige eller sterke nok. Det er nettopp de sårede som trenger lege. Jesus sier: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke» (Markus 2,17). Vi kan be med et ærlig hjerte: «Herre, jeg tror; hjelp min vantro» (Markus 9,24). Vi kan gjøre som David: «Nei, jeg har fått min sjel til å bli stille og rolig,som et lite barn hos sin mor. Som det lille barnet, slik er min sjel i meg (Salme 131,2).
Og som Peter: «Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere» (1. Peter 5,7). Noen ganger er det mest åndelige vi gjøre å komme igjen, én bønn til, én dag til, én overgivelse til.
Til slutt vil jeg dele dette med dere, mine søsken i Herren: Jesaja 53 er ikke et dikt om avstand, men et vitnesbyrd om at Gud trådte inn i vår smerte. Han bar, Han tok på seg, Han ble såret og Han ble knust. Alt dette var kjærlighet i handling, for at vi skulle få fred med Gud og liv med Ham. Når vi ikke kjenner det, betyr det ikke at det ikke er sant. Det betyr at vi er mennesker i en verden som fortsatt sukker. Men midt i sukket får vi høre evangeliet: «Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alt sammen med ham?» (Romerne 8,32). Og vi får holde oss til Jesus – Han som ikke bare kan frelse, men som også lider med oss og møter oss med mildhet: «Han skal ikke knuse et knekket siv og ikke slukke en rykende veke før han har ført retten fram til seier» (Matteus12,20).
Herre Jesus Kristus, takk at du bar min skyld og min smerte. Takk at straffen lå på deg for at jeg skulle ha fred med Gud. Jeg kommer til deg som jeg er, med alt jeg ikke forstår.
Jeg tar imot din tilgivelse og din kjærlighet. La din fred få rom i hjertet mitt. Jeg ber om legedom i kropp, sjel og sinn slik du vet jeg trenger. Lær meg å hvile i deg også når jeg ikke ser veien. Hold meg fast, og la ditt ord være min klippe. Amen.
