«Hver den som er født av Gud, gjør ikke synd, fordi Guds sæd blir i ham. Han kan ikke synde, fordi han er født av Gud.» (1. Johannas 3,9)
Dette verset kan ved første øyekast virke både sterkt og utfordrende. For hvordan kan Bibelen si at den som er født av Gud ikke synder, når vi samtidig kjenner vår egen svakhet så godt? Nettopp derfor må dette ordet forstås i sammenheng med hele Bibelens vitnesbyrd om frelse, nytt liv og helliggjørelse.
Når Johannes taler om å være «født av Gud», taler han om det nye livet som gis ved troen på Jesus Kristus. Jesus selv sier: «…Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike» (Joh 3,3). Det å bli født av Gud handler ikke om ytre forbedring, men om en indre nyskapelse. Paulus uttrykker det slik: «Er noen i Kristus, da er han en ny skapning. Det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt» (2. Korinterbrev 5,17).
Når Johannes sier at den som er født av Gud «ikke gjør synd», bruker han et språk som beskriver en livsretning, ikke et enkeltstående fall. I grunnteksten handler det om å leve i synd som en vedvarende praksis. Den nye fødselen skaper et nytt forhold til synden. Det betyr ikke at vi aldri snubler, men at vi ikke lenger kan leve i synd med fred i hjertet. Synden har mistet sin herreplass.
Johannes er selv tydelig på dette tidligere i brevet: «Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss» (1. Johannes 1,8). Bibelen motsier altså ikke seg selv. Den lærer oss både at vi fortsatt kan falle, og at vi samtidig har fått en ny natur som ikke kan forlike seg med synden. Spenningen ligger i at vi lever med to realiteter: vår gamle natur og det nye livet i Kristus.
Forklaringen ligger i det Johannes kaller «Guds sæd». Dette peker på Guds eget liv i oss – Den Hellige Ånd og Guds ord. Peter skriver: «For dere er født på ny, ikke av forgjengelig sæd, men av uforgjengelig, ved Guds levende ord som er og blir» (1. Peter 1,23). Når Guds liv bor i oss, skapes det et nytt begjær: et ønske om å leve rett, et hat mot synden, og en dragning mot Gud.
Derfor kan Johannes si at den som er født av Gud «ikke kan synde». Det betyr at synd ikke lenger kan være vår identitet eller vår livsform. Paulus sier det slik: «Synden skal ikke herske over dere, for dere står ikke under loven, men under nåden» (Romerne 6,14). Synden kan fortsatt angripe, men den regjerer ikke lenger.
Dette er ikke en lære som fører til stolthet, men til hvile. For det nye livet er ikke noe vi holder oppe ved egen kraft. Det er Gud som virker i oss. «For det er Gud som er virksom i dere, så dere både vil og gjør det som er etter Guds gode vilje» (Filipperne 2,13). Når vi faller, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige. ” Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Men om noen synder, har vi en talsmann hos Far, Jesus Kristus, Den rettferdige” (1. Johannes 2,1). Det nye livet kjennetegnes ikke av feilfrihet, men av omvendelse, bekjennelse og stadig avhengighet av nåden.
Å være født av Gud betyr derfor å leve i en ny virkelighet. Vi tilhører ikke lenger synden, men Kristus. Vi kjemper ikke for å bli Guds barn – vi kjemper fordi vi er det. Og denne kampen er et tegn på liv. «For kjøttets begjær står imot Ånden, og Åndens begjær står imot kjøttet. Disse ligger i strid med hverandre, så dere ikke kan gjøre det dere vil» (Galaterne 5,17). Der denne kampen finnes, finnes også Åndens liv.
Johannes skriver ikke disse ordene for å knuse den svake, men for å styrke den troende i vissheten om hvem han er i Kristus. Den som er født av Gud, har fått et nytt hjerte, en ny retning og et nytt håp. Og selv når veien er smal og kampen reell, hviler vi i dette: «Og jeg er trygg på at han som begynte sin gode gjerning i dere, skal fullføre den – helt til Jesu Kristi dag.» (Filipperne 1,6).
Dette er evangeliets trøst: Vi er født av Gud, Hans liv bor i oss, og det livet gir oss både vilje og kraft til å reise oss igjen, vandre videre – og leve i lyset.
