Den troendes dåp er en gave fra Gud og et kall til lydighet. Den står ikke alene, men er uløselig knyttet til evangeliet om Jesus Kristus. Dåpen er ikke et menneskelig påfunn eller en religiøs markering, men en handling som springer ut av Jesu eget ord og eksempel. Etter sin oppstandelse sa Jesus til disiplene: «Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn» (Matteus 28,19). Her ser vi at dåpen hører sammen med det å bli en disippel – med tro, etterfølgelse og et nytt liv i Kristus.
Bibelen lærer oss at dåpen er et ytre uttrykk for en indre virkelighet. Den er knyttet til omvendelse og tro. Da Peter forkynte på pinsedag og menneskene ble truffet i hjertet, sa han: «..Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den hellige ånds gave» (Apostlenes gjerninger 2,38). Dåpen er altså ikke et middel til å bli verdig Gud, men et svar på Guds nåde. Den følger troen, slik Markus-evangeliet sier: «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst» (Markus 16,16). Troen kommer først; dåpen bekjenner og bekrefter denne troen.
I dåpen identifiserer den troende seg med Jesu død og oppstandelse. Apostelen Paulus forklarer dette dypt og klart: «Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv» (Rom 6,3–4). Når vi senkes ned i vannet, vitner det om at det gamle livet er lagt bak. Når vi reises opp igjen, vitner det om et nytt liv i Kristus. Dåpen forkynner evangeliet, ikke bare med ord, men med hele kroppen.
Bibelen viser oss gang på gang at de som blir døpt, er mennesker som har hørt evangeliet og tatt imot det i tro. I Apostlenes gjerninger leser vi: «Men da de fikk tiltro til Filip, som forkynte evangeliet om Guds rike og Jesu Kristi navn, lot de seg døpe, både menn og kvinner. Simon selv kom også til tro, og da han var blitt døpt, holdt han seg stadig til Filip og var overveldet av de tegn og mektige gjerninger han så.» (Apostlenes gjerninger 8,12-13). Og om den etiopiske hoffmannen står det: «Mens de kjørte langs veien, kom de til et sted hvor det var vann, og hoffmannen sa: «Se, her er vann. Hva er til hinder for at jeg blir døpt?» Filip svarte: «Hvis du tror av hele ditt hjerte, kan det skje.» Da sa han: «Jeg tror at Jesus Kristus er Guds Sønn.» Så lot han vognen stanse, og de steg ned i vannet, både Filip og hoffmannen, og Filip døpte ham» (Apostlenes gjerninger 8,36–38). Dåpen følger personlig tro og bekjennelse. Derfor omtaler Bibelen dåpen som den troendes dåp.
Skriften lærer oss at frelsen er av nåde ved tro, ikke av gjerninger. «For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv» (Efeserne 2,8–9). Dåpen er ikke grunnlaget for frelsen, men den hører naturlig til i et liv som er overgitt til Kristus. Samtidig er dåpen mer enn et symbol. Bibelen knytter løfter til dåpen, ikke fordi vannet i seg selv har kraft, men fordi Gud handler gjennom sitt ord og sin Ånd. Peter skriver: «Dette er et bilde på dåpen, som nå frelser også dere. Dåpen er ikke å vaske kroppen ren for skitt, men en bønn til Gud om en god samvittighet, i kraft av Jesu Kristi oppstandelse» (1 Pet 3,21). Dåpen er en handling der den troende overgir seg til Gud og bekjenner sin tillit til Jesu verk.
Når det gjelder spørsmålet om barnedåp, ser vi at Bibelen ikke gir et eksempel på at barn blir døpt uavhengig av personlig tro. Dåpen i Det nye testamentet er alltid knyttet til omvendelse, tro og etterfølgelse. Jesus sier: «Den som tror på Sønnen, har evig liv» (Johannes 3,36), og igjen ser vi rekkefølgen tro og dåp i apostlenes forkynnelse. Samtidig viser Bibelen stor omsorg for barna. Jesus sier: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke, for Guds rike hører slike til» (Markus 10,14). Barn er elsket av Gud og står under hans nåde, men dåpen beskrives som en bekjennelse og en etterfølgelse som springer ut av personlig tro.
Rent praktisk er dåpen enkel og verdig. I Bibelen skjer den der det er vann, ofte ved elver, dammer eller andre naturlige steder. Johannes døpte i Jordan (Matteus 3,13), og de første kristne døpte der det var mulig. Dåpen skjer i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, slik Jesus selv har befalt (Matteus 28,19). Den som døpes, blir senket ned i vannet og reist opp igjen, et tydelig bilde på død og oppstandelse med Kristus. Ofte skjer dåpen i fellesskap med andre troende, som et vitnesbyrd for menigheten og verden.
I dåpen skjer det ikke alltid noe følelsesmessig sterkt, men det skjer noe virkelig. Gud har knyttet sitt løfte til lydighetens vei. Den døpte får hvile i vissheten om at han eller hun tilhører Kristus. Paulus skriver: «For alle dere som er døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus» (Galaterne 3,27). Dåpen markerer et nytt eierskap og et nytt ståsted. Den døpte bekjenner offentlig: Jeg tilhører Jesus.
Den troendes dåp peker fremover mot et liv i etterfølgelse. Den er ikke slutten, men begynnelsen på vandringen. Jesus sier: «Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg» (Matteus 16,24). Dåpen er et ja til dette livet. Et liv der vi får vokse i tro, lære å kjenne Guds ord, falle og reise oss igjen, og leve i nåden som bærer oss.
Til slutt er det godt å minne hverandre om dette: Dåpen frelser oss ikke fordi vi er sterke, men fordi Jesus er trofast. Når vi tviler, kan vi se tilbake på dåpen og si: Gud, jeg har overgitt meg til deg. Du har tatt imot meg. «Om vi er troløse, så er han trofast, for han kan ikke fornekte seg selv» (2. Timoteus 2,13). Den troendes dåp er derfor ikke først og fremst et vitnesbyrd om vår styrke, men om Guds nåde, Guds sannhet og Guds frelsende verk i Jesus Kristus.
