Bibelen taler om Den Hellige Ånd med en ærefrykt som både trøster og utfordrer. Ånden er ikke en kraft i upersonlig forstand, men Gud nærværende og virksom. Jesus omtaler Ånden som «Talsmannen» (Johannes 14,16–17), han som lærer og minner (Johannes 14,26), han som leder til sannheten og herliggjør Kristus (Johannes 16,13–14). Ånden kjenner Guds dyp og deler Guds vilje med oss (1. Korinterbrev 2,10–12). Dette gjør at temaet ikke først og fremst handler om en opplevelse, men om Guds egen gave til sin menighet.
Skriften viser at Den Hellige Ånd virker på flere måter i et menneskes liv. Ingen blir en kristen uten Ånden. Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike. 6 Det som er født av kjøtt, er kjøtt, men det som er født av Ånden, er ånd. 7 Undre deg ikke over at jeg sa til deg: ‘Dere må bli født på ny.’(Johannes 3,5–7). Paulus sier at «ingen kan si: Jesus er Herre! uten i Den Hellige Ånd» (1. Korinterbrev 12,3). Han sier også at den som ikke har Kristi Ånd, hører ikke Kristus til (Romerne 8,9). Ånden vitner med vår ånd at vi er Guds barn (Romerne 8,16), og han er «pantet» og «seglet» på at vi tilhører Gud (Efeserne 1,13–14; 2. Korinterbrev 1,21–22). Dette er grunnmuren: frelsen er av nåde, mottatt ved tro, ikke ved prestasjon (Efeserne 2,8–9).
Samtidig viser Bibelen en tydelig side ved Åndens gjerning som handler om utrustning, kraft og frimodighet til tjeneste og vitnesbyrd. Jesus sa til disiplene at de allerede kjente Ånden, men at Ånden skulle komme over dem på en måte som utrustet dem: «Dere skal få kraft i det Den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner» (Apostlenes gjerninger 1,8). Han ba dem også vente i Jerusalem til de ble «iført kraft fra det høye» (Lukas 24,49). På pinsedagen ble dette synlig da Ånden kom over dem, og de ble fylt (Apostlenes gjerninger 2,1–4). Det som skjedde, førte ikke bare til indre trøst, men til frimodig forkynnelse og gjennombrudd i vitnesbyrdet (Apostlenes gjerninger 2,14–41). Det er vanskelig å lese Apostlenes gjerninger uten å se at Gud gir sin Ånd på måter som gjør evangeliet virksomt gjennom vanlige mennesker.
Bibelen bruker flere uttrykk om dette: å bli «døpt» i Ånden, å bli «fylt» av Ånden, og at Ånden «kommer over» mennesker. Johannes døperen sa om Jesus: «Han skal døpe dere med Den Hellige Ånd» (Markus 1,8). Jesus selv tok opp dette løftet og knyttet det til den nært forestående pinseerfaringen (Apostlenes gjerninger 1,5). Bildet av dåp peker på å bli omsluttet, gjennomtrengt og berørt av Gud på en måte som ikke bare er en tanke, men et virkelig møte. Det betyr ikke at Gud blir mer Gud, men at mennesket i større grad får del i det Gud allerede har lovet og gitt.
Skriften viser at dette kan skje på ulike måter og i ulike situasjoner. Noen ganger skjer det i en forsamling, mens Guds ord blir forkynt. I Kornelius’ hus «falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte ordet» (Apostlenes gjerninger 10,44). De troende jødene som var til stede, ble forbauset over at Åndens gave også ble utøst over hedninger (Apostlenes gjerninger 10,45–47). Andre ganger skjer det gjennom forbønn og håndspåleggelse. I Samaria hadde mennesker kommet til tro og var blitt døpt i vann, men apostlene ba for dem «for at de skulle få Den Hellige Ånd», og de la hendene på dem (Apostlenes gjerninger 8,14–17). I Efesos møtte Paulus disipler, underviste dem om Jesus, og da han la hendene på dem, «kom Den Hellige Ånd over dem» (Apostlenes gjerninger 19,1–6). Dette gir rom for å si, med bibelsk nøkternhet, at Gud ikke binder seg til én metode, men at han likevel ofte virker gjennom bønn, fellesskap, forkynnelse og lydighet.
Bibelen knytter dette tett til Jesus selv. Åndens oppgave er ikke å trekke oppmerksomheten mot mennesker, men å løfte Kristus fram. Ånden herliggjør Jesus (Johannes 16,14). Derfor vil et sant Åndens verk alltid lede til dypere overgivelse til Kristus, større kjærlighet til Guds ord, og mer frukt som ligner Jesus. Paulus beskriver Åndens frukt som kjærlighet, glede, fred, tålmodighet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse (Galaterne 5,22–23). Dette er ikke en pynt, men et vitnesbyrd om at Ånden får rom. Samtidig gir Ånden gaver til tjeneste: visdomsord, kunnskapsord, tro, nådegaver til helbredelser, kraft til å gjøre undergjerninger, profetisk tale, å bedømme ånder, ulike slags tunger og tydning av tunger (1. Korinterbrev 12,7–11). Disse gavene er gitt «til gagn», for at menigheten bygges opp og Kristus blir kjent (1. Kororinterbrev 12,7 og 1. Korinterbrev 14,12).
Når det gjelder tegn som kan følge et slikt møte med Ånden, viser Apostlenes gjerninger flere ganger at mennesker talte i tunger og priste Gud når Ånden kom over dem (Apostlenes gjerninger 2,4; Apostlenes gjerninger 10,46 og Apostlenes gjerninger 19,6). Bibelen omtaler tungetale som en bønnens og lovprisningens gave, der Ånden hjelper mennesket i det som ligger dypere enn ordene (1. Korinterbrev 14,2 og 1. Korinterbrev 14,14–15). Samtidig er Skriften varsom og ordnet: alt skal skje sømmelig og med fred, og til oppbyggelse (1. Korinterbrev 14,26–33 og 1. Korinterbrev 14,40). Derfor er det trygt å si at Gud kan gi synlige uttrykk når Ånden virker, men at frukten i livet, kjærligheten, og Kristus-likheten alltid må få være selve prøven på modenhet (1. Korinterbrev 13,1–13 og Galaterne 5,22–23).
Det er også tydelig i Bibelen at dette ikke nødvendigvis er en engangshendelse. Apostlene ble fylt på pinsedagen (Apostlenes gjerninger 2,4), og senere, under press og forfølgelse, ble de igjen fylt og fikk ny frimodighet (Apostlenes gjerninger 4,31). Paulus formaner troende til å «bli fylt av Ånden» (Efeserne 5,18), formulert på en måte som peker mot et stadig liv under Åndens påvirkning. Dette betyr at Gud kan møte oss på nytt, styrke oss på nytt, og gi ny kraft og nytt mot, ikke fordi Gud var fraværende, men fordi vi i vår svakhet stadig trenger hans liv.
Den praktiske betydningen av dette blir svært konkret i Det nye testamentet. Ånden gir kraft til vitnesbyrd (Apostlenes gjerninger 1,8). Ånden gir frimodighet når frykt ellers kunne stengt munnen (Apostlenes gjerninger 4,29–31). Ånden leder i beslutninger og åpner dører i tjeneste (Apostlenes gjerninger 13,2–4 og Apostlenes gjerninger 16,6–10). Ånden utruster med gaver som tjener andre, slik at menigheten bygges og mennesker møtes med evangeliets nåde og kraft (1. Korinterbrev 12,4–7 og 1. Peter 4,10–11). Ånden hjelper også i bønn når vi ikke finner ord, og han går i forbønn etter Guds vilje (Romerne 8,26–27). Slik blir Åndens dåp og fylde ikke en pynt på utsiden, men et liv i avhengighet, der Gud får æren og mennesker får hjelp.
Hvordan et menneske kommer inn i dette, beskrives i Bibelen med en enkelhet som er både trøstende og alvorlig. Gud gir Den Hellige Ånd som gave. Peter forkynte: «Vend om og la dere døpe … så skal dere få Den Hellige Ånds gave» (Apostlenes gjerninger 2,38). Jesus selv knyttet Åndens gave til bønn og tillit: Faderen gir Den Hellige Ånd til dem som ber ham (Lukas 11,13). Paulus minner om at vi begynte ved Ånden, og derfor ikke skal leve videre i egen kraft (Galaterne 3,3). Det er et mønster av omvendelse, tro, overgivelse og mottak. Det handler om å komme til Jesus med tomme hender, be enkelt og ærlig, og gi Gud rom til å fylle. Noen ganger skjer det stille, andre ganger sterkt og merkbart. Begge deler kan være ekte. Det viktigste er at Kristus får være Herre, og at hjertet er villig til å lyde når Ånden leder.
Bibelen viser også betydningen av fellesskap og forbønn. I Apostlenes gjerninger blir mennesker fylt mens andre ber med dem (Apostlenes gjerninger 8,14–17 og Apostlenes gjerninger 19,6). Derfor er det bibelsk å søke forbønn, ikke som et ritual, men som et uttrykk for at Gud virker gjennom sitt legeme. Samtidig ligger tyngden alltid på Guds nåde, ikke på menneskers «teknikk». Ånden gis ikke som lønn, men som gave. «Hvor mye mer skal da deres Far i himmelen gi Den Hellige Ånd til dem som ber ham» (Lukas 11,13).
Alt dette må holdes sammen med en dyp ydmykhet. Åndens fylde gjør ingen større enn andre; den gjør Jesus større i oss. Den gjør oss ikke selvtilstrekkelige, men mer avhengige. Den gjør oss ikke harde, men mildere. Den gir ikke rett til å se ned på noen, men gir kraft til å tjene. Når Ånden virkelig får rom, blir frukten tydelig: mer kjærlighet, mer sannhet, mer renhet, mer barmhjertighet, mer frimodighet, og et dypere vitnesbyrd om Jesus Kristus.
Derfor kan et menneske med frimodighet og ro komme til Gud og be om dette, med Bibelens løfter som grunn. Det er godt å vende seg til Kristus, bekjenne ham som Herre, holde fast ved evangeliet, og be om at han fyller med sin Ånd. Det er godt å takke, mens man venter, og stole på at Gud er trofast. «Får dere da, som er onde, forstand på å gi deres barn gode gaver, hvor mye mer skal da ikke deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham» (Matteus 7,11), og Jesus peker særlig på Den Hellige Ånds gave (Lukas 11,13).
Til slutt hviler dette på den store tryggheten: Kristus har ikke bare befalt oss å gå, han har også lovet å utruste oss. Han bygger sin menighet, og han forlater ikke sine. Den Hellige Ånd er gitt for at Jesus skal bli kjent, for at de troende skal bli styrket, og for at verden skal få møte evangeliet i ord og liv, med himmelens hjelp. «Han skal døpe dere med Den Hellige Ånd» (Markus 1,8), og «Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.» (Apostlenes gjerninger 1,8).
