Misjonsbefalingen står som et av Jesu siste og mest alvorlige ord til sine disipler. Den er ikke gitt som et forslag, men som et oppdrag. Etter sin oppstandelse, før Han ble tatt opp til himmelen, trådte Jesus frem for disiplene og sa: «..Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende» (Matteus 28,18–20). Disse ordene hviler ikke på menneskelig iver eller styrke, men på Jesu egen autoritet. Det er Han som har all makt, og det er derfor Han sender.
Misjonsbefalingen springer ut av Guds hjerte for hele verden. Bibelen åpenbarer fra første til siste side at Gud ønsker å frelse mennesker. Allerede til Abraham sa Herren: «I deg skal alle slekter på jorden velsignes» (1. Mosebok 12,3). Dette løftet finner sin oppfyllelse i Kristus. Jesus kom ikke bare for ett folk eller én kultur, men for alle. «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå tapt, men ha evig liv» (Joh 3,16). Misjonsbefalingen er derfor ikke først og fremst kirkens prosjekt, men Guds frelsesplan i bevegelse.
Jesus kaller oss til å gjøre disipler, ikke bare til å spre informasjon. Å være en disippel handler om å følge, lære og leve i fellesskap med Kristus. Jesus sier: «..Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg» (Matteus 16,24). Misjon er derfor mer enn ord; det er liv som leves i lys av evangeliet. Når Jesus sier at vi skal lære dem å holde alt det Han har befalt (Matteus 28,20), viser det at misjon også er undervisning, modning og etterfølgelse over tid.
Forkynnelsen av evangeliet står sentralt i misjonsbefalingen. Paulus skriver: «For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker» (Romerne 1,16). Evangeliet er ikke ett budskap blant mange, men det eneste budskapet som kan frelse. «Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved» (Apostlenes gjerninger 4,12). Derfor kan vi ikke tie, kjærlighet til Gud og kjærlighet til mennesker driver oss til å dele det vi selv har mottatt.
Misjonsbefalingen gjelder alle troende, ikke bare noen få utvalgte, for når Jesus taler til disippelflokken i Apostlenes gjerninger sier Han: «dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende» (Apostlenes gjerninger 1,8). Vitnetjenesten er gitt til hele menigheten. Noen sendes langt bort, andre lever og vitner der de er, men alle er kalt til å være lys og salt i verden (Matteus 5,13–16). Ingen er fritatt, men kallene og uttrykkene er ulike.
Gud har ikke overlatt misjonsoppdraget til menneskelig dyktighet alene. Han har gitt oss sin Ånd. Jesus sier: «.. Uten meg kan dere intet gjøre» (Johannes 15,5). Det er Den Hellige Ånd som overbeviser om synd, rettferdighet og dom (Johannes 16,8). Det gir oss ydmykhet i tjenesten. Vi kan så og vanne, men Gud gir vekst (1. Korinterbrev 3,6). Misjon bæres derfor frem i bønn, avhengighet og tillit til Guds verk, ikke vår egen kraft.
Misjonsbefalingen rommer også et løfte. Jesus avslutter med ordene: «… Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende» (Matteus 28,20). Dette løftet bærer misjonen. Når vi går i lydighet, går vi aldri alene, Kristi nærvær er knyttet til oppdraget. Selv i motstand, svakhet og frykt, får vi hvile i vissheten om at Han er med. Paulus erfarte dette da Herren sa til ham: «..Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet…» (2. Korinterbrev 12,9).
Bibelen viser oss at misjon ofte skjer midt i lidelse og motgang. Jesus skjulte aldri dette. «I verden har dere trengsel» (Johannes 16,33). Likevel står løftet fast: «Vær frimodige, jeg har seiret over verden.» Evangeliet har alltid gått frem gjennom vanlige mennesker som har stolt på en stor Gud. Hebreerbrevet minner oss om at vi løper «utholdenhetens løp» med blikket festet på Jesus (Hebreerne 12,1–2).
Misjonsbefalingen er derfor både et ansvar og et privilegium. Vi får være med på det Gud gjør i verden. Vi forkynner ikke oss selv, men Jesus Kristus som Herre (2. Korinterbrev 4,5). Når vi deler evangeliet, enten med ord, gjerning eller liv, vitner vi om Guds nåde som også har frelst oss. «Hvordan kan de tro på en de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at noen forkynner?» (Romerne 10,14).
Til slutt leder misjonsbefalingen blikket frem mot fullendelsen. Johannes får i Åpenbaringen se en skare «som ingen kunne telle, av alle folkeslag og stammer og folk og tungemål» stå foran tronen (Åpenbaringen 7,9). Dette er målet Gud arbeider mot. Misjonens dag vil ta slutt, men tilbedelsen skal vare evig.
Derfor lever vi og tjener vi i dag. Ikke drevet av tvang, men av kjærlighet. «For Kristi kjærlighet tvinger oss» (2 Korinterbrev 5,14). Vi går, fordi Han først kom til oss. Vi forkynner, fordi vi selv har hørt. Og vi hviler, fordi Han som har gitt oppdraget, også er trofast til å fullføre sitt verk. «Han som har begynt en god gjerning i dere, skal fullføre den inntil Jesu Kristi dag» (Filipperne 1,6).
